Et par ganger i uken hopper jeg uti. Jeg svømmer lengde etter lengde og drømmer om sol og varme og paraplydrinker. Svømmeøktene og antall meter blir registrert av swimtag-armbåndet som jeg låner i resepsjonen, slik at jeg kan fokusere på viktigere ting. Som hva slags hotell jeg skal bo på i Syden.
Noen dager er terskelen for å gå å svømme høy, når regnet slår mot ruten, kroppen kjennes sliten og Netflix frister med tolv nye serier. For å komme over terskelen tenker jeg først på den herlige eksklusive tiden i bassenget uten smarttelefon. Kun meg, armtakene mine og den gode flyten. Den gode klorlukten, armene som skjærer gjennom vannet, den stigende pulsen. Musklene som takker meg for alle timene jeg tilbringer i vannet og takknemligheten jeg føler over at jeg kan svømme.
Så tenker jeg på den varme dusjen, og prat i badstuen med andre deltagere og ikke minst tenker jeg på bananen og yoghurten som smaker så godt etterpå. Og aller mest at kjenner meg som et nytt menneske når jeg forlater svømmehallen. Og tenk på det: i svømmehaller over hele landet, fra Sørlandsbadet i Lyngdal til Karasjok svømmehall i Finnmark, legger 2851 (per dags dato) andre deltagere innsats ned i bedre folkehelse. Til nå har vi samlet svømt 17044 km. "Svøm langt" går jo i basseng. Men at vi svømmer langt er sant. For tenk om vi heller hadde svømt hver vår bit av distansen mellom Malaga og Bergen, som er ca. 380 mil. Da hadde vi snart vært framme i Malaga, - for annen gang!
Men selv om man er ferdig med sine 10.000 metere må man ikke slutte. Hver uke trekkes det vinnere av hotellfrokoster, badeutstyr og krystallglass.
Og her er enda en grunn til å svømme. I fjor meldte Aftenposten at like mange døde i drukningsulykker som i trafikken. Derfor svømmer jeg hver uke. Kampanje eller ikke.
Jeg er fortsatt spent om flaksen er med meg dette året, om jeg stikker av med vinnerreisen til Malaga. Og jeg lurer på hvem jeg skal ta med meg på den andre billetten hvis jeg vinner. Det som er sikkert: den som ikke deltar – intet vinner
